Axels verdensreise

Etter grenseaapningen mellom Malawi og Mosambik der jeg med $2, 64 kwacha og en pakke tyggegummi fikk byttet til meg de hoeyst noedvendige 100 meticals for aa komme til naermeste by( gaar paa skrantene her), hadde jeg kommet meg til et nytt land med nye mennesker, nytt spraak og ny kultur. I Tete ( Mosambiks mest upopulaere hoel) fantes det ikke overnatting i hele byen, men en brasilianer ved navn Guillerme kom meg til unnsetning ved aa tilby meg et sted aa sove for natten - stedet var taalelig, ikke like ille som foerst forventet. Videre soer gikk turen til Vilankulo, en 18-timers tur paa baksiden av en lastebil med de sedvanlige skrikende barna, geiter og kaklende kyllinger som tilbehoer.

Vilankulo var fett - i tillegg til aa vaere et tropisk paradis hadde de ogsaa AFRICA BAR - betegnelsen paa en 3rd world disco. Her var alle invitert inn paa festen, nordmannen med usedvanlige whiteboy-moves og selv kroeplingene uten ben i rullestol, disse dro frem noen av de mest imponerende "electrical boogie"-ne jeg har sett. Mange kulturelle opplevelser her altsaa - ikke alle som er mulig aa gjengi

Videre haiket jeg til Tofo, og etter en time ble jeg plukket opp av en lastebilfoerer ved navn Farook. Farook var dog ingen vanlig lastebilfoerer - han var en stup dritings lastebilfoerer. Hans engelske vokabular besto av "one hundred and fifty", da dette var hvor fort han kappkjoerte med kompisen sin gjennom landsbyene mens han styrte unna smaabarn og kuer med imponerende koordinasjon. Da jeg proevde meg med "you shouldn't drink and drive" da han stoppet for oelpause, saa han paa meg med et foraktet uttrykk - dette var bare noe jeg hadde aa innfinne meg med, saa det endte med at jeg og Farook jekket pils hele veien ned til Maxixe, mens han broelte ut one hundred and fifty og jeg med et tappert smil proevde aa overbevise ham om at dette var noe av det morsommeste jeg visste. Vel nede i Maxixe dog, inviterte ham meg inn paa lunsj der hans kone hadde preparert et festmaaltid av dimensjoner og fikk aeren av aa moete hele dyresamlingen og familien hans, og endte opp med aa henge i casa de Farook i tre timer. Etter aa ha kjoert meg ned til havnen ga ham meg en bamseklem som stinket hjemmebrent og snoevlet "familia"- og saa kjoerte han av sted, til neste destinasjon.

Tofo var herlig - et sted man ble vaerende lenger enn trodd. I landsbyen moette jeg Johnny Cash, Johnny Banana, Mr.Delicious, Mr.Price og ikke minst Mr. two point one, en gjeng med unge hustlers ute paa gatene while chasin dat green, ved aa selge kaker og cashewnoetter. Herlige stunder ble delt med dem da vi moettes for middag hver dag, de skrudde av selgerteknikkene og var boys med samme herlige humor som undertegnede, som innebar god gammeldags prompehumor - visse ting trenger man ikke aa snakke samme spraak for aa forstaa. Hele stedet var fantastisk, utrolig surfestrand og tilbakelent atmosfaere som fort smitter over. Dagene ble brukt til det vanlige - surfing og dykking med hvalhaier: en spesiell opplevelse aa komme opp naer med et slikt beist paa opptil tolv meter, man maa virkelig fortelle seg selv over og over at den ikke kommer til aa spise deg. Hardt som det var aa rive seg vekk fra Tofo, gjorde jeg det etter nesten to uker der - videre til Maputo. En kul by med masse bra lokale nattklubber, marrabenta-musikk og 2M - en mer enn verdig avslutning paa et opphold i et utrolig land.

Fortsettelse foelger for Soer-Afrika - stay tuned!

Hvordan beskrive tiden i Malawi uten aa bruke alle slags klisjeer det finnes? Og hva er det som gjoer at visse land legger igjen et stoerre og bredere inntrykk enn andre? Det kan godt tenkes at natur, dyreliv og aktiviteter spiller sin rolle, men igjen saa er det menneskene som gjoer et opphold minneverdig - det er de som skaper de virkelige minnene du vil ha med deg resten av livet.
Enten det er et vinnende smil og to tomler opp fra barna i landsbyen du spaserer gjennom, en vis mann paa 102 aar som livnaerer seg ved aa selge godteri fra sin hjemmesnekrede bod og overoeser besoekende med historier fra en annen tid, latter og smil blandet med skingrende musikk fra den altfor skroepelige bilradioen i det du dunker hodet klumsete inn i taket paa en av de altfor overfylte minibussene, eller "nsima&beans" og gnistrende samtaler rundt baalet med de lokale fjellmennene paa mt.Mulanje, saa er det alle slike inntrykk som virkelig gjoer oppholdet saa mye mer minneverdig. Det lille malawierne har, tilbyr de deg med to utstrakte hender. Visse ting, visse lukter og visse stemninger kan heller ikke gjenskrives eller gjenfortelles paa en skikkelig maate. Det er ofte de minnene som er best bevart i ditt eget sinn.

Fra Dar i Tanzania gikk turen videre til Mbeya, en by ca 1000 km vestover. Togturen tok over 30 timer, og regnes for aa vaere en av verdens "klassiske" togturer. Lett aa forstaa hvorfor, da landskapet man ruser gjennom skifter med jevnt mellomrom, vinnende smil og tommel-opp fra barna i de oede landsbyene, geiter, kyllinger og andre rariteter blir byttet med stor entusiasme gjennom togvinduene. For ikke aa snakke om de mange unike personlighetene - delte selv kabin med Charlie MacDougall, en irsk katolsk prest som hadde levd de 40 siste aarene i Zambia, opprinnelig som misjonaer. Under middag med ham og hans zambiske hjelpere, ba de meg framfoere matboenn, stusselige greier i det jeg stotret frem noen fraser. Resten av turen gikk med til aa motta kristent lesestoff og utgi meg selv som dypt kristen - da en ikke-troende i disse trakter ikke er direkte populaert. Videre inn i Malawi tok jeg en sykkeltaxi over grensen, en spesiell opplevelse aa rase nedover en stupbratt bakke med en svaer sekk paa ryggen. Skjelven som jeg var, proevde jeg aa omfavne min foerer med en varm norsk bamseklem, dette ble derimot moett med et klaps paa handen og beskjeden: "Mzungu! No touching!". Foerste stopp i Malawi var Chitimba, videre opp til Livingstonia, en isolert landsby med skotske kolonihus paa toppen av en aas/fjell ca 1000 m.o.h. Med fossefallet Manchewe Falls, finner du en av de mest spektakulaere utsiktene i Afrika.

Videre soer gikk turen til Nkhata Bay og med ferge over til den isolerte oeya Likoma, et par km fra Mosambik, midt ute i Lake Malawi. Her bor det bare 5000 mennesker, og igjen utrolig gjestfrie og hyggelige mennesker. Barn som ut fra intet kommer og leier deg - tydeligvis hoert om Madonnas adopsjon i landet, og proeve lykken selv med noen tilfeldige mazungus. Total fullkommenhet med latterlig sjarmerende barn og volleyball med lokale gutter med skingrende stemmeskifter. Etter en hel uke her gikk turen sydover innsjoen med en gammel balje av en ferge kalt Ilala. Blant de lokale hersket det panikk i det det blaaste opp til liten storm og alle som en proevde aa komme seg fortest opp i fergen fra livbaatene. Spesiell opplevelse aa staa der nede paa tredje klasse, uten noe rom for navigering, roeykfylt luft og rotter og kakkerlakker som loeper mellom bena dine. Etter den sedvanlige 16 timers-forsinkelsen ankom vi Monkey Bay og videre til Blantyre - den stoerste byen i landet.

Byen ble brukt som base for vaar ekspedisjon opp til Mt.Mulanje paa ca 3000 meter. Spektakulaer utsikt og lange gaaturer var herlig - men bedre var all samvaeret med "the porters", gutta som tar deg med opp i fjellet og soerger for at du ikke gaar deg vill. En virkelig god innsikt i deres hverdag, deres problemer saa vel som deres gleder. Dette er menn med familier som tjener ca 250 norske kroner i maaneden, men likevel tilbyr deg alt de eier med glede. En god venn fikk jeg i John Ben, en gammel traver som hadde 15 aars erfaring fra de trakter. Magiske kvelder med nsima (slags maisgroet) og boenner, gnistrende baal og aapenbarige samtaler.

Siste dag i Malawi - i morgen starter en maraton mot Vilankulos i Mosambik, 2-3 dager med reise.

Axel

"The name [/i]Zanzibar conjures up such exotic images that you might be forgiven for thinking it's not a real place at all, but just somewhere that appears in fairytales or stories from the Arabian Nights"

Til Zanzibar ankom jeg med hurtigfergen fra Dar Es Salaam, for en natt i Stone Town. Det foerste inntrykket man faar naar man kommer hit er fusjon - blandingen av arabisk og soer-europeisk med et lite dryss Afrika i mellom. I stoere deler av byen finnes ikke biler, til det er smugene for trange. Her kjoerer mopeder og esler med last, kvinner i burka og menn i khofier samles rundt den lokale moskeen for boenneropet. Stedet er surrealistisk, uvanlig og ikke minst veldig intenst. Fordi er det en ting de har mye av her paa Zanzibar er det papaasi[i]'s, lokale unge menn som for hver pris skal ha noe av deg, i bytte for et lite tips eller lignende. Det kreves en viss indre ro for aa beherske deres fremgangsmaate mot deg, ved feks aa foelge etter deg i naeremere en halvtime.

Saa gikk turen ut til oestkysten, naermere bestemt en liten landsby ved navn Jambiani. Stranden var en kopi av trekket paa Bounty-sjokoladen, saa kan man jo tenke seg hvordan det er. Kimte Beach Lodge Inn bodde jeg paa - et sted drevet av de lokale rastafariene. Eneste aa gjoere var aa ligge i en hammock og stirre utover det krystallblaa havet, mens reggaen pumper "Jah bless Africa" ut av hoeytallerne. Den minste aktivitet tar plutselig timer, alt etter swahili-uttrykket "pole-pole" som betyr slooowly, slooowly.

Nordkysten ble ogsaa sjekket ut, for Reggae-partyet paa Kendwa Beach. Her er de lokale wide-boys i full fart med aa sjarmere intetanende norske, svenske og engelske damer i senk. No luck for a male mzungu!

Tirsdag gikk turen tilbake til Jambiani med dalla-dalla (lokale minibusser) med alle dens kaklende kyllinger, skrattende eldre damer og 30 stk lempet inn paa lasteplanet som egentlig tar 15. Etter noen dager med "hammock quality-time" i Jambiani, gikk turen tilbake til Stone Town i dag, fergen gaar over natten til Dar. Derfra haaper jeg aa faa fikset togbilletter til Mbeya i den vestlige delen av Tanzania - en visstnok uforglemmelig opplevelse paa 24-48 timer.

Adieu til Zanzibar!

take it pole-pole
Axel

Ferden gikk altsaa videre til Arusha i Tanzania, kjent for kun aa vaere en by for aa fikse safarier til de rundtomliggende nasjonalparkene. Visste ikke hva jeg hadde i vente, men ved ankomst moette mr. Mikey opp med den stoerste fake gullklokken noensinne og tilboed en safari. Godtok og haapet paa det beste. De moette opp dagen etter og vi ble en liten gruppe paa fen stk, colombianere,amerikanere og ei enslig nordboer. Safarien var rett og slett fantastisk. Alle har vel en liten forhaapning om at man vil foele loevenes konge-stemning - loever, villsvin og maursluker haand i haand, og vi fikk hvertfall vaar del. I det ene baobab-treet laa 7 loever og slappet av, mette etter lunsjen de hadde av "wildebeest", over veien sto 15-20 elefanter og beitet, mens to flodhester loep om kapp litt lenger borte. Var helt surrealistisk til tider! Campet i selve Serengeti ogsaa, skrekkblandet fryd aa hoere loever i det fjerne naar du skal paa do klokken tre om natten. Det er ingen gjerder i Tanzanias parker slik at dyrene kan bevege seg fritt, og pga migrasjonen av wildebeest, deler av aaret forflytter de seg til Masaai Mara-parken i Kenya.

Etter den daglige vekkingen gjennom nabomoskeens boennerop, gikk turen videre soer til Dar Es Salaam, en helt annerledes by enn Arusha. Kroeplinger og quasimodoer krabber rundt i gatene og proever aa tyne deg for penger, mens trafikken er kaotisk og bygningene er 1930-talls og slitte. Maaasse indere her, og flest muslimer saa foeles nogenlunde like mye ut som Asia som Afrika. I morgen gaar turen videre til Zanzibar - blir herlig.

Hakuna Matata
Axel

Da var altsaa reisen i gang, foerste stopp Nairobi i Kenya. Kaos i gatene, regn og sol om hverandre, sjiraffer som beiter ved motorveien, "reverse racism", haarklipp i en african barbershop for 15 kr, khat, svindlere er stikkordene de foerste dagene her. Byen i seg selv er attraktiv, til du virkelig kommer downtown
der du maa gaa med begge hendene i lommene i frykt for lommetyver og fortelle "hapana asante" (nei takk) til svindlerne som plutselig har blitt din beste venn. Milimani backpackers, mitt bosted er situert omtrent i en liten jungeloase, bare 10 min fra downtown. Her er det overraskende nok flest norwegos, bortsett fra kenyanerne som eier stedet. Tirsdag baerer det til Arusha i tanzania, der safarien til serengeti tenkes aa ordnes.

Dagens swahili-setning: eusi kabla ya eupe ( afrikaner foer hvit - mannen utenfor barbershopen i en av Nairobis mer belastete omraader syntes ikke noe om at hvite hadde inntatt stedet).

Axel